Indre stress og uro!

Beskrevet ut i fra egne opplevelser i kropp, sinn og sjel knyttet til en auto immun lidelse SLE

”Når kroppen sier nei” kan du allikevel velge å jobbe med deg selv på ulike måter, jeg vil her dele med deg det jeg har gjort for å bevare en god helse, du vil høre om egen drivkraft og erfaring med kronisk lidelse SLE, eget arbeide i studier, samtaler og MeidYoga som bekreftes ut i fra lektyre i studier og ”Når kroppen sier nei” av Gabor Maté.

Jeg har fått noen veldige hyggelige komplimenter som går på at jeg er ”fink”, jeg klarer ikke helt å ta imot disse gode meningene, jeg er bare heldig.

Jeg får jobbe med noe som bare driver seg selv, noe som har utgangspunktet i både det vi i Psykosyntesen kaller for ”transpersonlige egenskaper”, og det livet har gitt meg av utfordringer.

Derav ble fortellergene i meg trigget, jeg observerer fortsatt så mange fordommer mot det ”som ligger mellom øra” eller psykiske lidelser, jeg velger å ikke kalle det for psykiske lidelser for det finnes en helhet i kroppen vår som jeg vil forsøke å beskrive her ved å belyse egen helse og det jeg har gjort som har ledet meg hit jeg er i dag med den helsen jeg har.

Jeg vil legge til at det har vært viktig for meg å få en diagnose og medisinsk hjelp ellers hadde jeg rett og slett ikke overlevd, så medisinsk kunnskap har også vært utrolig viktig (igjen en helhet).

Jeg har Lupus Erythematosus (SLE), dette er en auto immun lidelse og auto immune lidelser de fører krig mot egen kropp.

Gabor Maté beskriver auto immune lidelser og SLE som:

”Hos noen går det så galt at det som skulle beskytte helsen, ender opp med å ødelegge den”.

Karakteristisk for auto immune lidelser er utholdenhet som grenser til det ekstreme, en dyp inngrodd reservasjon mot å ta imot hjelp, lider i stillhet, de klager ikke høyt nok til å bli hørt, stenger av for følelser og motsetter seg tanken på smertestillende medikamenter.

En ikke-beklagende utholdenhet er en mestringsstrategi som blir tillært i tidlig alder, bekymringer blir stadig rettet mot og på vegene av andre, fordi “selv vil jeg alltid komme meg gjennom det på en eller annen måte” ved å rasjonalisere og minimere helt til det ikke går lenger.

Selv gikk jeg så langt i å rasjonalisere og minimere alvoret i egen sykdom at som 18 åring endte jeg opp med betennelser og angrep på eget vev som ledd, hjerte og lunger, neste stopp dialyse før jeg endelig ble overbevist til å begynne med medisiner som cellegift, kortison og sterke smertestillende.

Psykologiske særtrekk er sårbarhet, kompenserende hyperuavhengighet og en mestringsstrategi om å klare alt på egen hånd.

Kompenserende hyperuavhengighet stammer fra et tidlig rollebytte mellom foreldre og barn, eller at barn i tidlig alder får en følelse av å bli forlatt og må ta ansvar for seg selv, i mitt tilfelle er nok dette satt sammen med et tidlig opphold på sykehus som 1 ½ åring hvor foreldre ikke fikk være tilstede, jeg ble forlatt på sykehuset og ble ikke hentet før etter 14 dager, jeg kan ikke sette ord på det som skjedde da men jeg erindrer hendelser, lukter og smaker.

Dette er noe som også Gabor beskriver i sin bok, små barn har ikke den samme selvreguleringen og forståelsen som større barn eller voksne.

Følelser er stengt fullstendig av og jeg kan bare som voksen tenke meg til hva et lite barn måtte ha følt når det får noe foran munn og nese som lukter, jeg kan fortsatt erindre lukten av eter i en alder av 50 år, jeg kan erindre å kjenne smaken av gul saft som spesielt god (jeg har senere ikke smakt så god gul saft), den var nok spesielt god fordi det var vanskelig å svelge etter inngrep, når jeg i dag analyserer følelsene jeg får når jeg tenker på nonnene som var der så kjenner en forundring, redsel og respekt.

Dette har skapt et voldsomt stressnivå i en liten kropp, hvor ingen kan forklare, og den lille er ikke i stand til å forstå hvorfor hun ble forlatt. I tillegg har det opp gjennom oppveksten blitt erfart mer som har ført til at denne mestringsstrategien har blitt nyttig for overlevelse.

I auto immune lidelser må disse “ikke bearbeidede” følelsene avledes innvendig, de har da blitt rettet mot Selvet (mot seg selv) for å opprettholde en tilknytning til omgivelsene (egne erfaringer i samtaler og instinkter vi har: tilknytning og tilhørighet er samtidig et urinstinkt i oss alle, vi har som i dyreflokker behov for å tilhøre en flokk, for hva skjer hvis et dyr blir ekskludert fra flokken?).

I samfunnslivet ellers ville angrep mot egne bli betraktet som forræderi, i den individuelle organismen skjer et fysisk mytteri av en immunologisk forvirring noe som er et nøyaktig speilbilde av den ubevisste psykologiske forvirringen rundt selv/ikke selv.

Immunceller angriper kroppen som en fremmed substans, samtidig som Selvet angripes av innadrettet bebreidelse og sinne.

Allerede som 18 åring (når jeg fikk diagnosen) spurte jeg hva jeg kunne gjøre for å bli bedre, det var den gang ingenting jeg kunne gjøre, annet enn å bruke den egne drivkraften har jeg hatt hele tiden, vi har alle blitt tildelt noe vi i Psykosyntesen kaller for transpersonlige egenskaper, det er en indre drivkraft/egenskaper som alltid har vært med oss, og som ofte blir synlig i samtaleterapi.

Bevisstheten min har gradvis blitt utvidet både i samtale og i yoga, dette bekrefter Gabor i sin bok ”virkelig ansvar finnes ikke uten bevissthet” jeg har tatt ansvar for egen helse mentalt, kroppslig og via kosthold, ingen har fortalt meg hva jeg kan gjøre for å leve best og lengst mulig.

Prognosen er ingen trivelig lesing med de affeksjoner jeg har og har hatt, jeg har nå nådd en viss alder hvor dette får fokus, forskere vet ikke om det er SLE eller medisin som blir brukt i behandling som gjør at man lettere blir utsatt for visse krefttyper, hjertet blir fulgt opp for å avdekke hjerte og karsykdommer, lungekapasiteten blir målt for å avdekke tidlig lungesykdommer som bla blødende lunger og lungekreft, nyrer følges opp for å unngå at de slutter å fungere med den rensende effekten de har.

Betennelse i hjernen (noe jeg har vært utsatt for to ganger), fatigue (følelse av tretthet, mangel på motivasjon, nedsatt hukommelse og konsentrasjonsvansker), depresjoner, utmattelse og angst er noen av de mest vanlige affeksjoner i hodet som legene snakker om, selv ser jeg helheten og det er det jeg vil belyse med å skrive om meg selv som et eksempel.

Jeg bruker avspenningsteknikker når kroppen verker så mye at jeg har problemer med å komme meg opp trappen og i seng, jeg bruker yoga øvelser – meditasjon - avspenning for å balansere nervesystemet når jeg kjenner at den indre uroen får fritt utløp i kroppen, yoga øvelsene i tillegg til kroppslige reaksjoner forteller meg mye om avstengte områder i meg selv, jeg bruker pusteteknikker daglig for å stimulere det parasympatiske nervesystemet (det som skaper ro), jeg får også hjelp av en manuell terapeut for å få balanse i nervesystemet, jeg har samtaler med min samtale terapeut når jeg står i et skifte hvor jeg trenger hjelp til å høre hva underbevisstheten og overbevisstheten egentlig vil fortelle meg, for alt som får leve i kroppen av undertrykte tanker og følelser skaper en uro som av og til ikke kjennes eller registreres fordi det er en ”vanlig” følelse i kroppen, hos meg har den ”vanlige” uroen i kroppen skapt en alvorlig sykdom, yogaen har lært meg å kjenne kroppen, nå bruker jeg kroppens reaksjoner som et barometer, kroppen sender signaler som jeg manøvrerer etter for å ta hensyn til følelser og kropp.

Jeg bruker selvfølgelig også medisiner foreskrevet av spesialister på Rikshospitalet for å redusere et over aktivt immun forsvar, og blodfortynnende for å hindre blodpropp da jeg har hatt endringer i blodplatene helt ned på gennivå.

Annet som beskrives i boken til Gabor Maté knyttet opp mot auto immune lidelser og innvendig stress i ung alder er frykt for egen sinneimpuls, fornektelse av fiendtlighet, en strek følelse av utilstrekkelighet/egenverd og avvisning av egne følelser eller informasjon som kan skape uløselige problemer. Alle disse trekkene fører til at man som et lite menneske legger opp ulike mestringsstrategier for å overleve.

Dette kjenner jeg igjen i mine egne mønstre/mestringsstrategier og det jeg har jobbet med i studietiden for å bli Psykosyntese Samtale terapeut og i MediYoga.

Vi kan som voksne se, rasjonalisere og forstå men følelsen av det man opplevde som barn vil fortsatt trigge samme mestringsstrategi og samme stressnivå i kroppen, alarmknappen kobles på selv om det overhodet ikke er sjelelig grunn til det.

Det å i det hele tatt kjenne og anerkjenne egne følelser har vært en enorm viktig jobb i det å ta ansvar for egen helse.

I dette forløpet så har jeg fått kontakt med mitt indre Selv, det som Gabor beskriver i auto immune lidelser som å avlede egne følelser mot Selvet og som igjen fører til mytteriet i egen kropp.

Psykosyntesen har vært en viktig del i denne bevisstgjøringen, den har hjulpet meg gjennom de emosjonelle sperrene, det er enormt viktig å ikke bare forstå på et intellektuelt nivå men også kjenne, for vi er følende individer uansett om vi vil eller ikke!

For å bli samtale terapeut har jeg selv hatt over 100 samtale terapi timer, for hvem er jeg ellers som kan hjelpe andre hvis jeg ikke har kjent endringene i meg selv?

Hvis vi bare forstår det som har skjedd og skjer med oss på et intellektuelt nivå, vil følelsen av det vi opplever fortsette å leve i kroppen vår, det er nok av de som bare lever ut sitt følelse spekter og legger alt over på andre uten å ta ansvar for egne følelser, kort og enkelt beskrivelse av projeksjoner;

projeksjoner er når noen mener noe på dine vegene, eller har en oppfatning om hvordan du er uten at du kjenner deg igjen i det.

Tidligere har jeg trodd at jeg har vært det andre har fortalt meg at jeg er, noe som igjen har ført til feilaktig selvkritikk og frustrasjon/sinne rettet inn mot mitt Selv.

Nå har kjennskapen inn i meg selv ved å anerkjenne alle aspekter ført til en voldsom kraft i meg, spesielt når noen påstår om meg at jeg er noe annet enn den jeg er, eller når noen forsøker å vri seg ut av eget ansvar og legge det over på andre.

Dette arbeidet har vært essensielt for både sykdomsutvikling, egenverd, min rolle som samtale terapeut og yoga instruktør, det har vokst frem en forståelse, empati og en dypere form for aksept i meg selv som også gjør at andre blir møtt med dette i mine sesjoner og samtaler, samtidig som jeg har lært meg å sette de emosjonelle grensene som er viktige i forhold til å unngå å trigge det auto immune (grensesetting kommer jeg også innom i mine refleksjoner).

Det som har skjedd hos meg tidligere er en kryssforvirring og brudd i den ellers så sammenkoblede kropp/sinn mekanismen hvor emosjoner, nerver, immunsystem og hormoner inngår i en helhet.

Følelser er like nødvendige for organismens overlevelse som nerveimpulser, immunceller og hormonell aktivitet, for å beskrive det kan vi bare belyse at i evolusjonsprosessen var primitive responser som tiltrekning og frastøtning viktige i reproduksjonen til oss levende vesener.

Samme som det jeg kaller for alarmknappen, det er den responsen vi har i kroppen når vi føler oss utsatt for fare, da settes det i gang 300-400 små og store reaksjoner i kroppen som setter oss i stand til å flykte eller kjempe, dette tilsammen er en uløselig del av vårt overlevelse apparat.

Nettopp derfor er det ikke så merkelig at de grunnleggende molekylene som forbinder alle homeostase og forsvarssystemene i kroppen sammen, også deltar i emosjonelle reaksjoner - altså emosjoner får cellene i kroppen vår til å ta en helbredende eller sykelig form.

Gabor skriver: ” vi kan alle rammes når som helst, men jo mer vi kan lære oss om oss selv, desto mindre utsatt er vi for å bli passive offerer”.

Stress er ikke bare isolerte belastede hendelser, det finnes kronisk/daglig stress som har skadelig innvirkning i et langsiktig løp, en annen side av dette stresset er de som har kjent dette siden barndommen, de kan bli avhengig av sine stresshormoner (adrenalin og kortisol) og fraværet av stress vekker da uro, kjedsomhet, eller også meningsløshet.

De kjemiske stoffene som skilles ut ved stress eller indre uro omfatter hjerne, hormonsystem, sentralnervesystem, fordøyelsesapparatet, immunsystem og en rekke andre organer (endokrine kjertler), og når du er avskåret fra kropp og følelser kan stressfysiologi trigges uten synlig effekt, emosjoner som utrygghet, konflikter, mangel på kontroll og informasjon kan derfor virke direkte inn på og sette i gang stress reaksjoner.

De indre endringene (synlige eller ikke) oppleves hos et individ som en trussel mot sin eksistens eller eget velvære, her er det igjen ulik følsomhetsgrad når disse triggerne iverksettes og når stress oppstår ”det er den effekten en kraft har når den virker på motstand”.

Gabor illustrerer dette på en fin måte med å beskrive den parallelle og komplementære oppgaven i følelse systemet og immunapparatet med å ta for seg sinne og reaksjon til dyr. I dyreverden er ikke sinne en negativ følelse, et dyr opplever sinne når det er truet eller provosert (dette er et grunnleggende behov) dyr har selvfølgelig ingen grunnleggende kunnskap om følelsen sinne, men de agerer etter instinkter.

1. Dyret ruster til kamp eller flykter.

Noe som fører til en risiko for skade eller død og ekstremt energikrevende, kan lede dyret inn i alternativ 2 som ofte løser konflikten uten at noen av partene trenger å komme til skade.

2. Dyret som føler seg presset opp i et hjørne, vil snu seg og møte forfølgeren med et voldsomt raseri, sinnet kan redde dyrets liv ved at motstanderen blir skremt bort.

Men hvis motstanderen ikke blir skremt bort så er det alternativ 3 som gjelder.

3. Begge dyr utøver aggresjon, flekker tenner, får truende kroppsbevegelser, skaper skremmende lyder og vinneren er den som har mest overbevisende oppvisning.

Stress er en reaksjon på opplevelsen av å være truet, med avstengt følelse register kjente jeg ikke igjen dette (sinne er jo også koblet av), jeg kunne bli slått uten grunn og uten at jeg tok igjen, jeg har tatt imot andres utagerende projiserende sinne og gått inn i meg selv og vurdert hva jeg gjorde galt, en omfattende analyseprosess som ofte har endt i at jeg har gjort endringer i meg selv eller blitt helt slått ut og sengeliggende.

I dette så er det naturlig at grensesetting blir omtalt noe Gabor også refererer til i sin bok, grensesetting er vesentlig del i min jobb og de i de samtalene jeg har med andre, hvis jeg ikke vet hvor egne grenser begynner eller slutter så er jeg heller ikke i stand ti å sette grenser, mange tenker om grensesetting at det er noe vi bestemmer oss for (noe som bare fører til begrensning og begrensede sinn), i grensesetting er det viktig å ha følelsene som sensorer.

Sinne er en av disse følelse sensorene som er viktige å anerkjenne, jeg ser at mange undertrykker sitt sinne og jeg ser at mange utagerer sitt sinne uten kontroll, ingen av disse delene er optimale, undertrykt sinne vil føre til svekket immunitet, det er nesten som en trykk koker som hvert øyeblikk kan eksplodere på feil sted overfor feil personer, før den eksploderer puffer det kanskje over med spydigheter og irritasjon (kalles passiv aggressivitet).

Det å ha et utagerende sinne er skadelig for de i dine nære relasjoner men vanskelig å styre, det er derfor like viktig for de med utagerende sinne å jobbe med følelsene som trigger sinne, som de som stenger av for sinne.

Det er lett å være ”ikke dømmende” som samtale terapeut og yoga instruktør, det er ikke like lett å ha samme ”ikke dømmende” holdningen privat når følelser blir trigget, spesielt sinne.

Men det er veldig lett å være ”ikke dømmende” når jeg møter mennesker i samtaler og yoga, en kategori (hvis jeg må kategorisere for å beskrive) er mennesker som kan beskrives som Hypersensitivie og som har Funksjonelle lidelser (noe vi alle kan kjenne oss igjen i større eller mindre grad, det kan vi for øvrig også i diagnostisering av psykiske lidelser, her bestemmer volumknappen), dette er fremtredende når ingen konkret diagnose kan påvises ved blodprøver eller måles opp mot avvikende eller normale verdier, det vil ikke si at symptomene og lidelsene ikke er reelle, for følelse spekteret og sansingen av smertene er reell for vedkommende person, en nøkkelfaktor også her er måten nervesystemet sanser, evaluerer og tolker smerte på, det er når den fysiologiske beskjeden fra kroppen til nervesystemet mottas i hjernen i endret form.

Mange med disse lidelsene faller gjerne inn under kategorien kronisk utmattelse syndrom, fibromyalgi, stress eller at ”det sitter mellom øra” mm, ofte så oppleves dette som veldig vanskelig for de som lider av dette, for smertene er reelle men det er ingen diagnose som kan bekrefte lidelsen.

Jeg ser dette i mine yoga sesjoner med smerter i kropp som ikke kan diagnostiseres, jeg ser det også i samtaler med mennesker ”hvor ulike responsene våre er på ulike følelser”, dette bekrefter teorien og troen jeg har på at vi ikke er psykiske eller fysiske vesener, men en helhet hvor responser i kropp fører til en hel del rekke reaksjoner i hele vårt legeme, som i enkelte tilfeller kan føre til sykdom, og våre tillærte forsvarsmønstre fra tidlig barndom som lagrer emosjonell hukommelse og tolker i lys av tidligere opplevelser, også skaper stress som til syvende og sist kan lede til sykdom.

Jeg ser at jeg ikke er fullendt ennå, i yogaen sies det at fullendelse er en tilstand av konstant indre vekst, her beskrives alt det vi er med å belyse våre 10 legemer, og skape en forståelse/bevissthet for kompleksiteten hos oss mennesker som en vital energi, som igjen er satt sammen av kropp, sinn og sjel.

Det å øke bevisstheten er essensielt i både yoga og i samtale, Roberto Assagioli som er gründeren av Psykosyntese beskriver oss som et egg som er delt inn i tre ulike nivåer (enkelt forklart), den nedre delen består av vår underbevissthet, den øvre delen er vårt overbevisste og den midtre delen har et senter som utvides når vi øker vår bevissthet til å romme litt fra det underbevisste og det overbevisste.

De 10 legemer:

1. Sjelen: den innerste kjernen av det du er

2. Det negative sinnet: den som lytter, overveier og beregner (hver vekkes din tillit til deg selv).

3. Det positive sinnet: det er her du oppdager hvem du er

4. Det nøytrale sinnet: dette er stedet du handler ut i fra

5. Den fysiske kroppen: din opplevelse av smerte og nytelse

6. Glorien: ditt immunforsvar og selvfølelse (ikke selvtillit, disse to forveksles ofte)

7. Auraen: det elektromagnetiske feltet som naturlig omgir alt levende

8. Det praniske legeme: her puster du og her påvirker du din tenking

9. Det subtile legeme: å forstå det ukjente intuitivt

10. Det strålende legeme: din utstråling og karisma.

Det å gi kroppen avspenning er som å gi den en pause fra dette stresset - starten er nesten som placebo!

Og hva er egentlig placebo?

«Tro kan flytte fjell» - placebo er utelukkende fysiologisk - det er aktivisering av nevrologiske og kjemiske prosesser i kroppen som reduserer symptomer og fremmer healing.

02.06.17

Jeg har vært hos legen i dag - noe jeg har utsatt veeeeeeldig lenge, selv om skrivet fra Rikshospitalet sier at - Anbefaler som tidligere regelmessig kontroll hos fastlegen med tanke på om pasienten utvikler proteinuri (nyreskader).

Men det var egentlig ikke derfor jeg oppsøkte lege - det var for at jeg vil ha oppfølging på om og hvis kroppen min ved et stadie begynner å produsere kreftceller - LUPUS (autoimun diagnose jeg har) gir økt riskiko for enkelte krefttyper, samt at medisiner som jeg har brukt nå i 30 år også er kreftfremkallende - men hvordan be om dette uten å få stempelet i pannen "HYSTERISK" "UROLIG" "REDD" "ENGSTELIG" osv :-)

Jeg fikk stempelet :-) - og her kommer kommunikasjon og trygghet i meg selv at dette vil jeg, og dette kan jeg be om inn som et enormt viktig verktøy - for hva skulle jeg spørre om....? - Jeg sa jeg vil begynne med oppfølging på om jeg kommer til å utvikle kreft - Legen: hvorfor er du redd for at du skal få kreft, hvor er du redd du skal få kreft, vi kan henvise deg videre men andre instanser stanser det fordi du ikke har noen diagnose eller fordi det ikke er økonomi til slike undersøkelser uten at det er god nok grunn, det er ikke bra for deg å stresse med slik tanker... - Jeg: mitt noe irriterte og bestemte svar var...

- Jeg er hverken redd eller engstelig, jeg vil bare være føre var og gjøre det jeg kan for å bevare god helse lengst mulig, det har vært mitt hovedfokus helt siden jeg som 18 åring fikk diagnosen, jeg vil helst unngå medisiner, jeg begynte min vandring som 20 åring med nysgjerrighet på hvilken mat som var nyttig for meg, jeg kom inn på den mentale biten og utdannet meg til Psykosyntese Samtale Terapeut, her fikk jeg ikke bare en utdannelse men også en reise innvendig i meg selv som har gjort meg i bedre stand til å møte andre der de er, i dette har jeg utviklet en større nysgjerrighet på heleheten i oss mennesker noe som førte meg videre inn på å bli medisinsk Yoga Instruktør.

- Legen: Ja vel, men da kan vi begynne med den og den undersøkelsen - Jeg: men jeg tenker ikke at jeg behøver noen undersøkelse ennå, så hva kan vi gjøre da? - Legen: da kan vi begynne med noen blodprøver, men hva vil da skje hvis de viser avvik (igjen følelsen av å bli sett på som et hysterisk kvinnemenneske som friker ut hvis noen verdier er avvikende :-)) - Jeg: da vil jeg være nysgjerrig på hva det har å si, hvorfor er det endringer, samt at jeg vet at alt er variabelt, jeg har erfaring innenfor analysearbeid og vurdering av verdier "riktig nok smøreoljer" :-) jeg vet også at alt er variabelt, jeg vet at vi når vi er født kan ha med oss sårbarheter som gjør at blodprøvene er avvikende fra normalen - Legen: begynte å ramse opp og krysse ut - Jeg: berømmet og takket, for i det han leste opp så hørte jeg at han nesten fikk sett på alle verdier knyttet til mange av de endokrine kjertlene oppover i systemet som forteller om min helsetilstand gjennom deres funksjon, og jeg lot meg rive med å kjenne spenning og nysgjerrighet på hva jeg vil se av resultater på hvordan det egentlig står til med det indre etter mange års jobbing og medisinbruk - Legen: vi forsøker å holde fokus på minst mulig medisinbruk - Jeg: veldig bra! men kjente samtidig pumpa og blodtrykke økte, for jeg har ikke bare hatt en innom i terapilokalene som har fått tilbud om antideprisiva, eller anmodning om å begynne for ellers er det vanskelig å forsvare en sykemelding.... de har ikke blitt fortalt at det finnes en samtale terapeut i bygda som kan hjelpe til med å sortere litt, i Rauma kommune har flere kommet fordi de er blitt anbefalt av legen å begynne i både samtale terapi og MediYoga hos meg som et alternativ til å begynne på antideprisiva - Dette er noe som kommer i en senere blogg, men det var antideprisiva som ble trigget i meg når han begynte å snakke om medisiner, og alt dette fikk jeg pakket inn og formidlet på en fin måte ;-) - Legen: målte blodtrykket, det var utmerket etter bare en måling selv om temperamentet ble utfordret underveis i møtet ;-) - Jeg tenkte at det er jammen godt at jeg var bestemt og klarte å vise hvor jeg står, ellers hadde jeg fort kunnet gå ut av timen med en følelse av hysterisk.....men tror nok også han kanskje hadde klart å berolige meg hvis jeg hadde vært det :-)

Dette var en nyttig dialog mellom lege og meg selv, han fant ut at det ikke ligger mye uro i mine ønsker og vi fant sammen ut hva vi kunne gjøre innenfor de rammene vi har i Norsk helsevesen - MG (meget godt som karakterene på ungdomsskolen).

Vi har alle ansvar for egen helse, jeg følte i dag at jeg var mitt ansvar bevisst og at jeg har gjort en så god jobb som jeg har kunnet opp igjennom disse 30 årene med LUPUS'en min. Gjennom yogaen har jeg begynt å kjenne inn signalene i kroppen mer og mer, da vil jeg fremheve at det er VELDIG stor forskjell på det tankene forteller og det kroppen forteller. I min legetime i dag er det tanker som har ledet meg inn på å oppsøke lege, ikke fordi jeg kjenner noe i kroppen, men fordi at jeg kjenner inn i kroppen og fordi jeg vil ha et svar på hva denne jobben jeg har gjort så langt har gjort for meg.

07.06.17

I dag fikk jeg en fantastisk bekreftelse - min lege ringte meg og fortalte at blodprøvene som jeg tok var helt normale.

Det fortalte meg at jeg har gjort en god jobb med egen helse, det har vært en reise på 30 år med stadig jobbing som fotsatt holder på. Det forteller meg også hvilken fantastisk mekanisme som kroppen vår er, jeg har en kropp som har vært utsatt for angrep av eget immunforsvar, et massivt forsvar som har forhindret mye, som har ført til ulike infeksjoner i lunge, hjerte, rygg og hode. Etter å ha lært om hva stress gjør meg kroppen og hvilke reaksjoner som settes igang så ser jeg at jeg har hatt et massivt stress atakk, og når jeg er inne på stress så har livet i disse 30 årene også gitt meg store utfordringer som i tillegg til SLE'en har påført kroppen mye stress, så at blodprøvene er bra er verdt utrolig mye for meg.

Min opplevelse av det å ta ansvar for egen helse består ikke av enkle teknikker, raske løsninger eller bare takke ja til medisiner - det blir bare behandling av symptoner.

Min erfaring om hva frykt gjør fysisk med og i meg.

Frykten som fortsatt vekkes i meg når jeg møter utfordringer er ikke så lammende som den en gang var, jeg ble ofte sengeliggende. Det er to år siden nå, men det føles ikke lenge siden at jeg sto med telefonen i hånden for å ringe etter hjelp, men den ble bare en rar ting i hendene mine, da ble frykten lammende.                       Jeg skapte uttrykket hverdagsangsten for noen år tilbake når jeg kjente hva en krangel gjorde med meg fysisk, etterhvert ser jeg at angsten gir seg uttrykk i alle slags mulige forkledninger som gjør at den ikke er lett å kjenne igjen.

For meg ville en verden uten konflikter og vonde ting være et bra sted å leve, men slik fungerer det ikke, vi lar oss styre av urinstinkter og mønster som ofte kan føre til at interaksjonen oss mennesker imellom blir særs vanskelig til tider. Når frykten rammer i dag kjenner jeg det ved at jeg blir svimmel, dulter borti ting, distre, hissig, hodepine og at pulsen øker enormt fra det normale, det vekker en virkelig ubehagelig følelse i hele kroppen, som om hele kroppen sitrer og jeg blir svimmel av å ligge på sofaen. Så selv om jeg har jobbet med mine mønstere i samtaleterapi og gjør yoga nesten daglig så får jeg allikevel reaksjonene i kroppen, disse reaksjonene må jeg leve med hvis jeg da ikke velger å leve helt isolert, men det som har hjulpet meg til å kunne stå mer stødig i denne frykten er å stå stødig i meg selv, jeg kjenner ikke lenger tvil over hva jeg trenger for å få roet ned frykten, jeg kjenner ikke lenger tvil til meg selv (jeg burde ikke ha... jeg kunne sagt eller gjort det og det isteden for da hadde ikke dette skjedd) jeg har skapt et rom til å være mer enn bare frykten. Hvis du kjenner deg igjen i noe av dette kan det kanskje hjelpe å snakke med de som står deg nærmest slik at de forstår, kanskje de da til og med vil hjelpe til for å redusere frykten og det som skjer i kroppen din.

For det som skjer i min kropp og din kropp er også helt normale reaksjoner, det settes nemlig i gang 300 små eller store reaksjoner i kroppen vår når vi trigges av redsel eller tankesurr mm, og hele nervesystemet settes i aktivitet.

Årsaken til at jeg har denne frykten i kroppen er at jeg har opplevd hendelser i barndommen som har fremkalt dette i meg.                                                                                                                                                         Jeg vil umiddelbart legge til at mye avhenger selvfølgelig av følsomhetsgrad hos enkelt mennesket, andre ville kanskje ikke reagert på samme måte som meg, i tillegg er slike mønster som frykt, skam mm arvelig, da det kan skje endringer helt ned på gen-nivå.

Opp igjennom livet har jeg selvfølgelig møtt denne frykten uten å vite hva den har gjort med meg, et av resultatene slik jeg ser det er den autoimmune lidelsen jeg fikk som 18 åring, den kunnskapen jeg har om stress i kroppen i dag viser meg at gener og stress har vært en utløsende faktor, så følger selvfølgelig menneskelige relasjoner og interaksjoner som har vært både lærerike, nyttige og ødeleggende.

I studietiden for å bli Psykosyntese Samtale Terapeut var jeg nødt til å løfte frem det jeg effektivt har bygget opp et forsvar mot, jeg ble bevisstgjort at "det jeg en gang la over på andre" det er noe som skjer i meg som ingen andre har ansvar for, en episode står veldig tydelig frem i meg når jeg skriver dette er; vi skulle dele våre livshistorier for resten av klassen, jeg fortalte min med en tydelig avslappet holdning uten å la meg påvirke noe spesielt, jeg hadde egentlig jobbet meg gjennom så mye av min fortid med samvlisbrudd osv, så jeg kjente dette berørte meg ikke så mye, jeg hadde i tillegg mye aksept og forståelse for alt som hadde skjedd at jeg egentlig kunne bli samtaleterapeut med en gang.... trodde jeg!                                                                         For det som skjedde når en av mine klassekamerater delte en lignende historie, da brøt jeg fullstendig sammen, jeg gråt resten av den skoledagen fordi jeg synes selvfølgelig så synd på den personen som hadde opplevd dette.                                                                                                                                                     Det jeg har fått lære gjennom dette er at vi overfører mye av vårt eget over på andre, så ved å høre denne historien kunne jeg endelig ta ut min egen sorg for alt fordi jeg synes så synd på denne andre..

Videre ble jeg ble bevisstgjort at det er enkelte ting/personer det er greit å ta avstand fra i en periode for så å jobbe seg gjennom det som trigger egne reaksjonsmønstere, men det å for alltid værne seg fra det som trigger er ingen god løsning, da blir man meget redusert i sitt virke for da blir det plutselig veldig mye som trigger etterhvert.

For deg som leser dette så bli da bevisst en ting! Det andre sier om deg til deg eller til andre, det er hvordan den andre opplever deg ut i fra sine egen preferanser og opplevelser i oppveksten, da er det lov til å protestere, ikke la noen tillegge deg egenskaper som du ikke kjenner deg igjen i!                                               For det er dette du opplever når noen sier noe om deg som du ikke kan kjenne deg igjen i.

Det var etter at jeg begynte å jobbe som MediYoga instruktør at jeg virkelig kjente hva som skjedd i kroppen når jeg ble redd, nå kjenner jeg det og kan beskrive det, jeg kan fortelle det til de jeg har behov for å dele det med, og forhåpentligvis bli møtt med forståelse slik at frykten kan roe seg ned, for det er forferdelig utmattende å gå rundt med en frykt i kroppen, alt av flykt/kjemp reaksjoner settes igang i kroppen på en gang, se for deg i urtiden når vi måtte kjempe eller flykte fra en fare, da handlet det for det meste om liv eller død, det gjør det ikke i dag men reaksjonene er de samme, så når disse frykt/flykt/kjemp reaksjonene settes igang er det viktig å få roet det ned slik at det ikke varer over så alt for mange dager, du kan jo selv tenke deg hvordan det er å være på flykt i flere døgn og hva det gjør med kroppen din, derfor kjenner jeg sånn for disse stakkars flyktningene som rømmer vekk fra krigen de lever midt oppi. Det at frykten har fått fortsette å jobbe i kroppen min har ført til at jeg har fått ennå flere reaksjoner ut av min kroniske lidelse (lucky mee), for det har nemlig skjedd endringer helt ned på gennivå, hvor jeg har bygget opp et forsvar i kroppen slik at blodet mitt levrer seg, av den enkle grunn at hvis jeg blir angrepet av en bjørn så vil jeg iallefall ikke blø ihjel.... Så under hele svangerskapet med mitt yngste barn måtte jeg sette blodfortynnende sprøyter for å unngå blodpropp, til daglig holder det med å bruke blodfortynnende i tabelettform.

Det jeg har lært og kjent etter å ha jobbet som samtale terapeut og yoga instruktør er at frykten ligger i oss uansett hvor bevisst vi er den eller ikke, vi blir eksperter på å værne oss fra det som er vondt, enten ved å ta avstand fra det, tiltrekke oss det, bedøve det eller overkompansere med å gjøre en hel del masse annet.

Reaksjonene vil aldri helt forsvinne, men det du velger å gjøre med reaksjonen etterpå kan hjelpe deg til å få en tilværelse med mindre frykt og at du orker å fungere ved siden av i det daglige.

Takk for at du tok deg tid til å lese, og kanskje noe treffer hos deg som gjør det du tror er unormalt til noe veldig normalt <3